Regulering av hvalfangsten

"Fast fisk " Hvalen er skutt

«Fast fisk » Hvalen er skutt

Den norske hvalloven av 1929 var den første lov om fangst av hval på det frie hav. Hovedprinsippene i loven ble nedfelt i Genèvekonvensjonen av 1931 og i senere internasjonale reguleringsavtaler. Men om krefter i Norge ivret for loven, var den like mye en følge av diplomati.

Mot å beholde Bouvetøya etter den norske annekteringen i 1927, krevde britiske myndigheter at Norge skulle forplikte seg til å respektere britiske vedtak på Imperiekonferansen i 1926 og til å regulere hvalfangsten. Krav om regulering av hvalfangsten var fremsatt allerede før første verdenskrig, både av franske og tyske biologer.

Reguleringen av hvalfangsten skjedde gjennom Stortingets vedtak av Lov om fangst av bardehval 21. juni 1929.

Nye prinsipper

Hvalloven innførte flere nye prinsipper i forbindelse med hvalfangst. Den:

  • Forbød fangst av retthval, hunnhval med unge, og hvalunger.
  • Krevde effektiv utnyttelse av dyrene.
  • Ga anledning til å forby fangst i tropiske og subtropiske farvann.
  • Ga anledning til å pålegge telegraf- og telefonforbindelse på feltet; mellom fangstbåtene og kokeriet eller landstasjonen.
  • Skytterne og hvalbåtmannskapene måtte ikke lønnes slik at deres fortjeneste kun var avhengig av antall skutte hval.
  • En fatavgift på 20 øre skulle settes av til forskning og til offentlig kontroll av at loven ble overholdt.

Et supplerende reglement til loven kom 19. juli 1930:

  • Bestyreren måtte stanse fangsten hvis kokeriet ikke tok unna på forsvarlig måte.
  • Reglementet påla bruk av autoriserte fangstdagbøker og beskrev hvordan de skulle føres. Raderinger og overstrykninger måtte ikke forekomme, rettelser måtte tilføyes som anmerkninger.
  • Fangstforbudet ble utvidet med blåhval under 60 og finnhval under 50 fot.
  • Alle kokerier pliktet å ta med offentlig kontrollør som på feltet skulle ha egen lugar. For ham skulle rederiet ha 3 kroner døgnet i kost og losji.
  • Både lov og reglement skulle slås opp om bord.

Tekst: Jan Erik Ringstad, Hvalfangstmuseet.

Om internasjonal hvalfangstregulering på snl.no.

Lovens betydning

God statistikk

Fangstdagbøkene ga data for «International Whaling Statistics» i Sandefjord, opprettet 16. august 1929 etter britisk anmodning.

God statistikk var avgjørende for den fangstregulering franske og tyske biologer krevde alt før første verdenskrig.

Genève­konvensjonen av 1931

Fra 1926 ledet professor Johan Hjort en internasjonal komité som oppfordret Folkeforbundet til å samle eksperter på området. Arbeidet førte til Genève­konvensjonen av 24. september 1931 som i hovedsak bygde på den norske hvallovens prinsipper.

Konvensjonen kom til å danne mønster for senere internasjonale avtaler om hvalfangstregulering, og slik sett fikk den norske hvalloven atskillig internasjonal innflytelse. Men den var ikke et ensidig norsk tiltak. Selv om også ulike norske miljøer arbeidet for regulering, var britisk diplomati omkring en fjern øy (Bouvetøya) med på å presse loven fram. For øvrig fikk ikke Bouvetøya i seg selv den betydning for hvalfangsten som Lars Christensen hadde sett for seg.

pdf-icon«Lov om fangst av bardehval – et 75-års minne»