Liv og virke på landstasjonen

Landstasjonen var i bruk fra rundt midten av november til slutten av mars. Til forskjell fra ved landstasjonene på Sør-Georgia, har ingen mannskaper noen gang overvintret på Deception. Til det var den antarktiske vinteren for ekstrem. De eneste som kunne overleve vinteren der var, i følge mannskapet selv, rotter og mus i hopetall.

Hvalbåt i vinterlandskap

Kokeriet på vei til Deceptionøya sesongen 1928-29.

Hardt arbeid

Det første som måtte gjøres når man kom fram til stasjonen, var å fjerne de store snømengdene som ofte lå igjen etter vinteren. Landstasjonen besto av et anselig antall bygninger, og hele området måtte bokstavelig talt graves fram. Stasjonen måtte være selvforsynt og fullt operativ under hele fangstsesongen, og med flere dagers båtreise til nærmeste fastland, kunne man ikke forvente seg hjelp utover forsyninger av drivstoff og kull.

Liv og helse

I og med at arbeidsforholdene var krevende, måtte man ha god helse for å få hyre. Og fordi arbeidsulykker og sykdom tok liv, fikk stasjonen sin egen kirkegård. Sykdommer og skader måtte dessuten behandles på stedet. Bare i spesielle tilfeller ble noen sendt hjemover for behandling.

Allerede fra 1909 samarbeidet flere av de norske hvalfangstselskapene om å ansette lege for fangstsesongen. De første årene med legekontor i kokeriet, noen år senere ble det bygget «et hospital» med plass til operasjonsrom og en sykestue på landstasjonen.

De fleste sesonger var det bemannet med både lege og sykepasser. Legen fulgte med kokeriet til fangstfeltet og/eller landstasjonen. I arkivet finnes flere legerapporter, de fleste er fra skipslegen om bord på kokeriene. I en beretning fra sesongen i 1920 beskriver stasjonslegen doktor Nielsen sykehuset slik:

«[…] verdens sydligste og maaske ogsaa mest beskedne Hospital, saa beskedent, som det nødvendigvis maa blive, fordi dets Udbytte ikke direkte kan omregnes i Oljefade […]»

Kost og losji

Kostholdet var viktig for mannskapets helse og trivsel. Saltkjøtt og hermetikk var en betydelig del av menyen, med enkelte innslag av friske grønnsaker. Fersk fisk, svine- og hvalkjøtt var populære variasjoner på menyen, og derfor hadde landstasjonen grisehold og et eget grisehus. Mens landstasjonens menn spiste på land, spiste mannskapet ombord på kokeriet.

Også pingvinegg ble samlet og brukt i matlagningen. Dette forteller blant annet Fredrik Backe fra Ramnes om i en artig beretning fra sesongen 1927-1928, der han forteller om sine opplevelser som førstereisgutt og hans påfølgende tre sesonger om bord på kokeriet Ronald.

I arkivet til AS Hektor er det også bevart et par lisenser for nettopp innsamling av pingvinegg. Tillatelsen er gitt av magistraten på Falklandsøyene og underskrevet i Port Foster på Deception i 1920. Dokumentet angir hvor på øya eggene måtte sankes og at det ikke var tillatt å skade pingvinene. Med Hektors hvalfangstekspedisjon i 1920 -1921 var det mer enn 200 mann, og 1000 egg var nok en kjærkommen avveksling i kostholdet. Så kjærkommen at det ble utstedt enda en lisens for ytterligere 3000 egg kun to dager senere.

Mannskapet på landstasjonen hadde sovebarakker med plass til 10-15 mann, mens mannskapet på kokeriene sov ombord. Kokeriene eller transportbåtene lå permanent oppankret utenfor stasjonen gjennom hele sesongen. I selskapenes mannskapsoversikter skjelnes det mellom om man var ansatt på kokerier, på landstasjonen eller hvalbåt. Mannskapet på hvalbåtene var nok mest utsatt for de ekstreme vær- og isforhold, og ombord var plassen noe trangere enn på kokeriene og stasjonen. Men livet på landstasjonen fortonet seg nok ellers ikke så forskjellig fra livet om bord på de flytende kokeriene.

 

Lisens på 1000 pingvinegg

Lisens på 1000 pingvinegg.

Mer om pingvinegglisensene på vestfoldarkivet.no

 

Hvalfangere arbeider med hvalen på land.