Landstasjon på Deceptionøya

I den nordvestlige delen av Deceptionøya, i en bukt kalt Whalers Bay fikk Tønsbergselskapet AS Hektor i 1911 konsesjon for å anlegge en permanent landstasjon – et landbasert fangstanlegg. Året etter gikk selskapets to kokerier fra Tønsberg med byggematerialer om bord for å oppføre en landstasjon på øya. Etter vel to måneder på reise ankom kokeriene og hvalbåtene øya i november.

Sort-hvit-foto fra landstasjonen på Deceptionøya 1913

Landstasjonen på Deceptionøya, ca. 1913. Fotograf E. Binnie.


Betingelser

For å kunne etablere en landstasjon på Deceptionøya ble det stilt betingelse om at stasjonen skulle ha kapasitet til å bearbeide hele hvalen i fabrikkanlegget, det vil si også bein og kjøtt og ikke bare spekket som man kokte olje av.

Fra 1912-1913-sesongen ble det oppnevnt en representant for de britiske myndigheter; Magistrate and Coroner of The South Shetland Islands and Graham Land, det vil si en magistrat. Magistraten skulle ivareta de britiske interessene lokalt og følge opp vilkårene for hvalfangstlisensene. Magistraten anslo at det kunne ligge mer enn 3000 råtne hvalskrotter langs den indre kysten av Port Foster. Landstasjonen skulle ved hjelp av flenseplan og guanofabrikk kunne opparbeide hvalen i større grad enn tidligere og derved avgrense sløsingen med hvalressursene. Han fulgte med kokeriet når det gikk innom Falklandsøyene på vei ned til fangstfeltet i oktober/november og ble med tilbake når sesongen var over i mars/april.

Magistraten fungerte også som postmester, toller, hvalfangstoffiser og inspektør ved havari.

En annen oppgave var å beskytte det lokale dyrelivet. Derfor var det også restriksjoner på hvor mange pingvinegg som kunne samles inn.

Etableringen (1912–1913)

Selskapets plan var å bygge kjøttkokeri, en guanofabrikk samt spise- og losjibrakker med plass til 68 køyer. Byggingen startet umiddelbart, og ved nyttårstider var landstasjonen tilstrekkelig ferdig for at man forsøksvis kunne begynne produksjonen ved kjøttkokeriet og guanofabrikken. I arkivene etter selskapene er det bevart et utkast til en plantegning over landstasjonen, og det finnes også utstyrslister fra de første årene med beskrivelse av bygningene med inventar.

Foruten fabrikksbygninger med guano- og kjøttkokeri, var det flere lagerbygninger og tankanlegg for både hvalolje og drivstoff. Det var også opphalingsslipp og et flenseplan. En flytebrygge var anlagt for å gjøre det enklere å transportere hvalolje og utstyr mellom kokeriet og landstasjonen.

En mannskapsliste fra 1912 viser at stasjonen var bemannet med 45 personer, med ulike stillingskategorier. I etableringsfasen var det blant annet behov for fagfolk innen byggefagene, og to av mannskapet er ført opp som byggmester.
Da fangstsesongen var over i slutten av mars, ble stasjonen stengt for (den antarktiske) vinteren. Også neste fangstsesong ankom de to kokeriene Deception i november. Reisen gikk via Cardiff, Montevideo i Sør-Amerika og Falklandsøyene. I Montevideo hentet kokeriene selskapets fem hvalbåter som hadde ligget i opplag fra foregående fangstsesong. Landstasjonen hadde ikke tatt «skade» av møtet med den harde antarktiske vinteren og arbeidet med oppsetting av den øvrige delen av stasjonens bygninger kunne fortsette. Anlegget stod ferdig i henhold til byggeplanen etter kort tid. Denne sesongen fikk selskapet også fraktet materialer for å oppføre et hus til tollbetjenten som de britiske myndigheter krevde måtte oppholde seg på stasjonen under fangstsesongen.

De neste årene ble landstasjonen fortløpende supplert med utstyr, blant annet ble det satt opp flere tanker og ytterligere to guanoanlegg i 1914.

I 1928 ble det satt opp spekkokeri og lagertanker på land slik at landstasjonen kunne arbeide uten støtte av flytende kokerier. Samtidig ble det også bygget flere brakker for å kunne huse alle som jobbet på landstasjonen. Fangsten gikk svært godt. Det var optimisme for den videre driften og nye investeringer ble satt i verk. Konsesjonen for landstasjonen som ville utløpe den 10. september 1934 ble fornyet, men driften av stasjonen skulle likevel ta en brå slutt i 1931.

Første verdenskrig og årene etter (1914–1920)

Høsten 1914 kom selskapets tre kokerier; «Hektoria», «Benguela» og «Hvalen» sterkt forsinket fram til fangstfeltet. Den sene ankomsten skyldtes dels krigshandlingene omkring Falklandsøyene, dels et massivt belte av drivis gjorde det umulig å trenge gjennom til fangstfeltet. Til tross for en forsinket fangststart, ble utbyttet bra dette året, men fra 1915 var det ikke lenger lønnsomt å sende kokeriene ut på en ny fangstsesong.

Verdenskrigen hadde ført til høyere utgifter til utrustning (kull og forsikring) og forhyring (mannskapets lønninger) av skipene.

Selskapets tre kokerier gikk derfor heller i fraktfart med gode fortjenester. Hektoria og Benguela forliste i 1917, mens Hvalen fortsatte å gå i fraktfart til mars 1918, da også det forliste.

I sesongen 1919 ble selskapets hvalbåter leid bort for fangst ved Syd Shetland og Syd Georgia, samtidig som arbeidet med å kontrahere nye kokerier foregikk fortløpende. I 1920 ble fangsten og produksjonen ved landstasjonen tatt opp igjen da det nye kokeriet Ronald ble tatt i bruk.

Fangsten på 1920-tallet

I sesongen 1922 sendte selskapet avsted sine to kokerier «Ronald» og «Maudie» og til sammen åtte hvalbåter. «Ronald» hadde plass til 217 mann og skulle benyttes i  forbindelse med landstasjonen, «Maudie» skulle i tillegg drive fangst i åpent hav.

Selv med fullt moderne utstyr ble fangstresultatet for de neste årene meget svingende; været var skiftende, isforholdene ofte svært vanskelig og hvalen hold seg langt til havs. Det var først i sesongen 1926–1927 at utbyttet for fangsten ved Sør-Shetlandsøyene for alvor tok seg opp igjen. I 1926 var kokeri «Ronald» nyinnredet med spekkokeri, beregnet å brukes sammen med landstasjonen.

Siste fangstsesong (1930–1931)

I august 1930 sto AS Hektor bak årets største og mest omfattende ekspedisjon som ble sendt ned til landstasjonen og fangstfeltet i Antarktis. Ekspedisjonen besto av hele tre kokerier med til sammen 16 hvalbåter, to bøyebåter og et transportskip skulle drive fangst både ved isen og ved Sør-Shetland.

Da ekspedisjonen kom tilbake våren 1931 måtte den gå rett i opplag. Overproduksjon og økonomisk krise førte til sammenbrudd i markedet, hele den norske og delevis den utenlandske hvalfangstflåten ble lagt opp i sesongen 1931-1932.

Det var krakket i oljemarkedet som satte en stopper for den videre driften, og av flere årsaker kom ikke stasjonen i gang i gjen. Den teknologiske utviklingen, med bruk av opphalingsslipp på flytende kokerier, banet vei for en ren pelagisk hvalfangst, fangst på åpent hav.

Forsøk på reetablering (1951)

Etter 2. verdenskrig forsøkte det norske selskapet Bugge & Krog-Hansen sammen med det britiske selskapet United Whalers Limited å starte opp igjen driften ved landstasjonen. I februar 1948 var derfor kaptein Aronsen fra Bugge & Krogh-Hansen på Deception for å lage en statusrapport over landstasjonen. I arkivet til Bugge & Krogh-Hansen finner vi fyldige kalkulasjoner for en videre drift av landstasjonen, men prosjektet ble lagt på is. Det var for risikabelt.

Tekst: Lone Kirchhoff, Vestfoldarkivet.

Fotografier fra Deceptionøya – før og nå

Her finner du et utvalg av fotografier fra Deceptionøya og AS Hektors landstasjon i Whalers bay tatt i årene 1912–1929, samt naturfotograf Rolf Stanges fotografier tatt i 2004.