Fra landbasert til pelagisk hvalfangst

gc+VESTFOLDARKIVET-Whale-COLOUR-01_1200px
1920-åra var en brytningstid i den moderne hvalfangsten.

Landbasert hvalfangst
Frem til midten av 1920-åra var den moderne hvalfangsten landbasert idet den enten foregikk til landstasjoner eller til flytende kokerier som lå oppankret. Behovet for store mengder ferskvann i forbindelse med utkok av hvaloljen var en viktig faktor som bandt de tidlige kokeriene til land. Dessuten ble hvalene opparbeidet mens de fløt langs skutesida, og man var derfor avhengig av å arbeide i lune havner.

En følge av den norske hvalfangsten i Sydishavet var Storbritannias annektering av Falklandssektoren i 1906. Da et norsk selskap startet fangst i Rosshavet i 1923, annekterte Storbritannia også Rosshavssektoren. Rundt 1930 utløp de britiske konsesjonene for hvalfangst i Falklandssektoren, og det knyttet seg uvisshet til om disse ville bli fornyet. Fangsten i Rosshavet var i realiteten et forsøk på å løsrive den moderne hvalfangsten fra land.

Overgang til pelagisk fangst
I 1925 kom det første moderne flytende kokeriet med opphalingsslipp. Denne gjorde det mulig å slepe hvalen hel om bord for opparbeiding. Store evaporatoranlegg sørget nå for tilstrekkelige forsyninger av ferskvann. Med denne teknologien var det fra nå av mulig å drive pelagisk hvalfangst, det vil si fangst helt uavhengig av land.

Tekst: Jan Erik Ringstad, Hvalfangstmuseet.