Fangstlisensen som dokumentarv

logo-Fangstlisens-for-Syd-S


I tidsrommet fra 1880-årene fram til første verdenskrig spredte den norske hvalfangsten seg til alle kontinenter og verdenshav. Nordmenn fanget hval etter Svend Foyns metoder i Europa, Amerika, Afrika, Asia og Australia.

Antarktiske farvann ble tatt i bruk i 1904, og de rike feltene i Antarktis førte til en rask etablering av selskaper. I 1911 var 15 selskaper involvert i hvalfangst på feltene omkring Sør-Georgia og Sør-Shetland.

For å begrense den enorme sløsingen med hvalressursene, ønsket britiske myndigheter, som hadde hevdet suverenitet over området, å regulere fangsten gjennom konsesjoner og fangstlisenser. The Whale Fishery Ordinance ble utformet i 1908. Her fikk den britiske guvernøren for Falklandsøyene myndighet til å regulere fangstens omfang gjennom fangstlisenser. Dette ble fulgt av en rekke nye bestemmelser i 1912. En fangstlisens gjaldt for tre geografiske områder; Sør-Sandwich med Sør-Georgia, Sør-Shetland med Graham Land eller Sør-Orknøyene. Fangstlisensene var å anse som verdipapirer, og ble også gjenstand for salg hvalfangstselskaper i mellom.

I 1911 fikk det norske hvalfangstselskapet AS Hektor tillatelse til å fange hval for ett år ved Sør-Shetland og Graham Land. Lisensen innebar:

1) Konsesjon for fangst med flytende kokeri og hvalbåter i britisk territorialfarvann.
2) Enerett til å etablere en landstasjon på Deceptionøya.

Landstasjonen på Deceptionøya er den eneste egentlige næringsvirksomhet som er drevet så nær Antarktis.

Hektors fangstlisens skannet versjon

Hektors fangstlisens.
Klikk for å lese dokumentet.

pdf-iconNominasjonen av Hvalfangstarkivene
Les mer om Norges dokumentarv her.