«Dette er altså min menighet»

«Det arbeide, som ikke direkte kan omsettes i saa eller saa mange fater olje, har for mange litet værd.»
(Kristen Løken, 15. oktober 1912.)

Grytidlig om morgenen den 12. juli 1914 la dampskipet «Ocean» til ved kai i Larvik. Skipet hadde seilt langt, det hadde gått fra Syd Georgia drøye fem uker tidligere. Turen fra polarøya i Sydishavet via Madeira, England og over Nordsjøen til Vestfoldkysten hadde gått greit. Været hadde for det meste vært godt, men dagene hadde blitt lange for hedmarkingen Kristen Løken som reiste med skipet. Han hadde arbeidet som prest blant hvalfangerne på Syd Georgia i to år og nå gledet han seg veldig til å komme hjem. «Reisen [hadde] været noksaa ensformig», skrev han i et brev til foreldrene sine mens skipet lå i Devonshire i England for å ta inn kull, «den ene dag [hadde] gaaet omtrent som den anden».

Brevene den unge norske presten skrev til foreldrene sine underveis til og fra Syd Georgia og mens han oppholdt seg på hvalfangerøya ble gitt som gave til Sandefjordmuseene på 1980-tallet. Brevene er til dels fyldige og de gir et godt innblikk i 26 åringens forestillingsverden. Meddelelsestrangen var ofte sterk og den skriveføre presten skrev med liv og lyst når han hadde noe på hjertet. Det hverdagslige og tilsynelatende trivielle ble også skildret, ikke bare det dramatiske og voldsomme. Innholdet i brevene har stor kildeverdi og de reflekterer kulturkløften mellom den forfinede unge teologen og «sognebarna» hans som han så på som uopplyste og ukultiverte.

Da jobben som «præst & foredragsholder» for hvalfangerne på Syd Georgia ble lyst ut i Aftenposten våren 1911 ble det presisert at den nyansatte måtte holde «Oplæsning af Skjønliteratur» et par kvelder i uken i tillegg til å holde søndags-gudstjenester. Foredrag «over almeninteressante, nytige Emner» inngikk også som en plikt, og rette vedkommende måtte framfor alt være en mann med et lyst syn på livet og med evne til «at Opkvikke og begeistre sine Medmennesker til det Gode». Kost og losji, samt inn- og utreise var fri og oppholdet måtte helst ha to års varighet. Den heldige kunne regne med en «meget god norsk Præstegage».

Ventetid i Buenos Aires

På vei til Syd Georgia vinteren 1912 fikk Kristen Løken med seg et lengre opphold i Buenos Aires. Transportskipet «Harpon» som skulle frakte ham til Syd Georgia var sterkt forsinket og i den tiden han bodde på Hotell Kaiserhof midt i byens sentrum rakk han å oppleve litt av hvert. Oppholdet ble lengre enn forventet og omstendighetene ville at han skulle praktisere som prest ved et par anledninger. Den norske sjømannspresten Ivar Welle var blitt syk og han ville at Kristen Løken skulle holde prekenen i Sjømannskirken. Den nyutdannede presten svarte at det kunne han gjerne gjøre og brukte flere dager på å forberede seg grundig.

Kristen Løken var en nybegynner i faget. Selv om han hadde begynt på teologistudiet i 1903 ble han ikke ordinert av biskopen i Oslo før i februar 1912. Han hadde hatt flere avbrudd i teologistudiet. Et års tid hadde han vært huslærer i Dalarna i Sverige og han må også ha tatt eller påbegynt militær utdanning. I et brev han skrev mens han oppholdt seg i Buenos Aires i februar 1912 fortalte han om en løytnant Ljungberg som tydeligvis hadde vært en krigsskolekamerat. Løytnant Ljungberg var en av flere skandinaver presten traff mens han opphold seg i Buenos Aires i februar og mars 1912.

En finsk sjømann som tilhørte et svensk dampskip hadde dødd av tyfus på det tyske hospitalet i Buenos Aires og Kristen Løken måtte trå til ved begravelsen av finnen siden han var den eneste skandinaviske presten i byen. Begravelsen skulle være samme dag som gudstjenesten ble holdt og det var knapt med tid. Presten rakk bare så vidt å dra tilbake til hotellet før han dro til det tyske hospitalet i byen. Likfølget var ikke stort, bare skipskapteinen og kona hans, noen av mannskapet, sjømannsprestens assistent og «vikarpresten» som talte over Joh. 11.25-26, om Jesus som oppstandelsen og livet og om at «den der tror paa ham skal leve om han end dør». Så ble det sunget vers av salmene «Jeg vet mig en søvn», «Her møtes alle veie» og «Bedre kan jeg ikke fare».

Etter begravelsen ble nordmannen bedt på middag hos kapteinen på det svenske dampskipet som den avdøde finnen hadde hatt hyre på. Båten viste seg å være en stor lastebåt og nordmannen satte stor pris på å bli servert «flot svensk søndags-skibsmiddag». Det ble drukket kaffe på dekk og stemningen var god. «Det var en av disse stemningsfulde sommeraftner» som man hadde så mange av i Buenos Aires. Mett og trett dro den unge presten tilbake til Hotell Kaiserhof forholdsvis tidlig på kvelden. Det hadde vært en begivenhetsrik dag.

Sjømannsprest Ivar Welle var mye bedre dagen etter. Han hadde heldigvis ikke, som han hadde fryktet, fått tyfus, bare en sterk influensa med mye feber, hadde legen fortalt ham kvelden før. Sjømannspresten bodde i en liten leilighet i samme bygning som den norske sjømannskirken holdt til i. Både sjømannskirken og sjømannshjemmet lå i den beryktede bydelen La Boca, «byens værste strøk omtrent svarende til Vika i Kristiania», bare mye verre.8 Kriminalitet var en del av hverdagen. Noen dager før Kristen Løken kom til byen ble en død mann funnet utenfor sjømannskirken. Mord i denne delen av Buenos Aires var ikke uvanlig ifølge Kristen Løken.

Forholdene sjømannsmisjonen arbeidet under var vanskelige. Både kirken og sjømannshjemmet holdt til i lite hyggelige lokaler, og sjømannshjemmet var en gammel falleferdig rønne. Husleien var likevel «fenomenal høi», men selv om det var dyrt å leie og vanskelig å klare seg med en «gage på 7.200 kr.», var prost Welle «vel fornøiet». Det spørs om Kristen Løken ville ha funnet seg like godt til rette hvis han hadde fått post som sjømannsprest i Buenos Aires. «Jeg kan endnu ikke forlike mig med den spansktalende folkerace», skrev han, og den gjorde et «brutalt og ukultivert indtryk» på ham. Folk flest var skitne og fæle mens folk fra overklassen var elegant kledd og enkelte viste «endog en overdreven eleganse».
Som god protestant hadde ikke Kristen Løken mye til overs for overdreven eleganse, men han kunne likevel sette pris på litt luksus. Under oppholdet sitt i Buenos Aires traff han en dag en av de «mer betydelige nordmænd hernede, (…) den norske minister Christoffersen» som spanderte en bedre frokost på den unge presten. Den velstående nordmannen bød på frokost i en fin restaurant sammen med broren sin, «den bekjendte rike Don Pedro Christoffersen». Restauranten gikk for å være verdens flotteste, fortalte presten og det hadde vært «litt av en oplevelse», la han til.

I Buenos Aires traff Kristen Løken en 23 år gammel nordmann som het Wilberg og som skulle reise til Syd Georgia med «Harpon». Wilberg var student «med handelsgymnasieexamen» og hadde fått jobb som sekretær for Carl Anton Larsen, bestyreren for hvalfangststasjonen i Grytviken. Det var her Kristen Løken kom til å få «hovedsognet» sitt og det var bestyreren i Grytviken som hadde vært initiativtager for å få etablert prestehold på Syd Georgia. Wilberg hadde bodd i Argentina i tre år, snakket flytende spansk og var en «meget hyggelig og elskværdig og bra ung mand». Det tok ikke lang tid før de to ble gode venner. Begge to gikk om bord i transportbåten «Harpon» 23. mars 1912 og Kristen Løken var glad for å komme vekk fra den varme og støvete søramerikanske byen Buenos Aires.

Været var fint da S/S «Harpon» gikk fra Buenos Aires, men det tok ikke lang tid før uværet hang over skipet. Om natten «fik vi da ogsaa en frygtelig «pam- pero» (storm fra Pampas)», skrev Kristen Løken, med voldsomme regnskyld og «lyn i lyn, saa himmelen stod som et eneste ildhav». I morgentimene økte vindstyrken og regnskyllet ble så kraftig at det var umulig å se noen ting og skipet måtte ligge for anker i cirka åtte timer før det ble tilrådelig å fortsette reisen. Et par timer senere ble været bedre og det holdt seg brukbart helt til S/S «Harpon» nærmet seg Syd Georgia. Da la det seg tett tåke rundt skipet som måtte ankre opp et stykke utenfor hvalfangststasjonen i kveldsmørket. Dagen etter kunne folkene om bord skimte høye fjelltopper som: «hævet sig steilt op fra den lille øi hvorpaa stationen [lå]. Fra fjeldsiden kom vinden av og til i haarde kast utover viken. Paa stranden laa halvraatne hval- skrotter og paa flenseplanen laa to store hvaler som netop blev flenset. Hvalindvolde laa og svømmet i vandet, som desuten var farvet rødt av hval- blod inderst i viken. Hvallugten oset os imøte og kjendtes særlig sterk naar vinden førte den lige imot os. Dette skulde altsaa være vort opholdsted. Fælt saa det ut, men ikke saa galt som jeg hadde tænkt mig det».

Kristen Løken var svært spent på hvordan oppholdet kom til å bli. På kaien ble den nye hvalfangerpresten og bestyrerens nye sekretær tatt i mot av den avtroppende sekretæren som geleidet de to unge mennene opp til «slottet» – hvor «kongen» og «dronningen» (bodde), dvs. Bestyrer C A Larsens hus». Bestyrerboligen i Grytviken var et enetasjes hus med kvistværelser, det lignet våningshuset på en tidstypisk norsk bondegård.

«Dette er altsaa min menighet»

I forstuen tok bestyrerens kone i mot den unge presten og mannens nye sekretær, førte dem videre inn i en hyggelig møblert stue som blant annet inneholdt et flunkende nytt piano, plassert i det ene hjørnet. De ble presentert for bestyrerens 19- årige datter, som hadde vært på Syd Georgia bortimot et halvt år, men de rakk ikke å veksle mange ord før bestyreren dukket opp, «en mann mellem de 50 og 60» sto nå foran de nyankomne, «struttende av energi og kraft, (…) pratsom og spøkende som faa». Etter Kristen Løkens mening var han en skippertype av den gamle sorten. «Naa, saa det er den nye presten!», sa bestyreren, «ja De skulde egentlig hat juling med det samme De kom, men velkommen allikevel da». Den unge presten følte seg velkommen og bestyreren for hvalfangstselskapet Compania Argentina de Pesca var svært tilfreds. Han hadde klart å overtale to av de andre hvalfangstselskapene på Syd Georgia til å være med å dekke prestens lønn og nå hadde presten kommet.

Dagen etter våknet beboerne i Grytviken til tindrende klart solskinn. Værgudene viste seg fra sine beste sider og de nyankomne ble tatt med på en halvtimes spasertur til et vann i nærheten. De fikk rik «anledning til at beundre det herlige natursceneri» på hvalfangerøya. «Vi saa utover viken og fjordene», samtidig som den mektige høyfjellsnaturen «imponerte os i al sin vælde», skrev presten som brukte mye plass på å skildre naturforholdene: «Naturen her er vild og ubendig. Høie vilde forrevne fjelde, en blanding av Romsdalshorn og Troldtinderne og Jotunheimen. Lidt oppe i fjeldene ligger der sne sommer som vinter. Vældige sne- og isbreer ligger og ruger over fjeldene og sender sine fangarme nedover dalene helt ned til sjøen paa sine steder. Her «kalver» breerne saa der driver isbiter om i fjordene her og der. Paa andre steder er der grønne bakker bevokset dels med tussokgres, dels med andet gres. Disse bakker har nogen likhed med høifjeldsrabberne hjemme, bare at dvergbirken mangler. (…) Smaa elver og bækker rinder i dalene. Vi har saaledes det deiligste drikkevand vi kan ønske os».

Kristen Løken var overveldet av det sub- antarktiske øylandskapet og han kom til å bruke mange ledige ettermiddager og fridager til å gå på tur, enten til fots eller på ski. Av brevene går det fram at han alltid hadde vært glad i å ferdes i skog og mark og i fjellterreng.

Etter å ha fortalt om den praktfulle naturen kom Kristen Løken inn på det han egentlig var «kommet herned for». Han skulle virke som prest og kulturformidler for hvalfangerne, og i det første brevet han skrev i Grytviken skildret han denne yrkesgruppen ganske inngående. Beskrivelsen gjenspeiler et stort gap mellom prestens egen kulturelle bakgrunn og det nye samfunnet han nå sto overfor. Det må ha vært litt av et kultursjokk for den unge teologen å møte de potensielle kirkegjengerne. De fleste framsto i følge presten som uopplyste, enkle sjeler. Flere av hvalfangerne tilhørte «avskummet av sjøfolkene», de var rå, brutale og hardbarkede. Noen var «næsten haabløse drukkenbolter», men det fantes en annen sort, de som hadde sett bedre dager «som f.ex. forhenværende adelsmænd og andre faldne storheter». Helt håpløst var det likevel ikke. Det fantes «en del bra karer iblandt ogsaa, saa her er slet ikke bare «ramp»», skrev han. Den unge presten modererte seg enda et hakk da han fortalte at de fleste egentlig var «snilde og godslige». På bunnen fantes det atskillig hjertevarme, men tonen karene i mellom opplevde han som svært røff. Hvalfangerspråket hadde sine blomstrende og saftige kraftuttrykk og «der spares i almindelighed ikke paa konfekten».

Det var en tøff oppgave hvalfangerpresten hadde tatt på seg. Det ville ikke bli enkelt å gripe an prestegjerningen med en såpass brokete menighet. Kulturelt sett sto presten og «sognebarna» milevis fra hverandre og situasjonen var temmelig ulik en landsens prests hverdag i en norsk bygd, hvor presten hadde bygdas øvre sjikt å støtte seg til. En prest i en gjennomsnittlig norsk menighet ville nok heller ikke føle seg mislykket om ikke benkeradene var fulle av husmenn, anleggsarbeidere og tjenestefolk. For Kristen Løken var det annerledes. Han skulle være prest for hvalfangerne og kunne risikere at oppslutningen ble elendig. Men til forskjell fra prestekolleger i Norge hadde han muligheter til å komme arbeiderne nærmere inn på livet i og med at alle på en måte var i samme båt. På Syd Georgia var både høy og lav del av et fullstendig isolert samfunn i miniatyr, et samfunn «sønnafor folkeskikken».

Den nyankomne presten turte allerede første dagen å gå inn i en av mannskapsbrakkene. Skulle han danne og oppdra flest mulig av hvalfangerne måtte han gjøre en innsats for å bli kjent med dem. Det ville nok være lurt å bruke tid på å bli kjent med folk på stasjonen. Han ville se hvordan de bodde og hvordan de hadde det og fant ut at de bodde omtrent som anleggsarbeidere hjemme i Norge, «mange (18-20) i hvert rum med 3 køier over hverandre som i en ruff». Det ble snakket om løst og fast og presten fikk vite at sangforeningen i Grytviken lå brakk. Både korsangerne og presten ble enige om å få den i gang igjen. Kristen Løken, som syntes de han hadde snakket med både var «elskverdige og forekommende», fikk også se spisebrakken og kjøkkenet. Begge var «rummelige og pene». Overkokken, som skulle lage mat til «alle de sultne munde», ville presten ha «en passiar med», og det var greit for kokken, som viste seg å være en trivelig mann. «Jo, de er hyggelige folk allikevel, disse hvalfangerne», skrev den nyankomne presten.

Midt i påskeuken holdt presten sin første gudstjeneste som var «forbausende godt besøkt». Det gode oppmøtet skyldtes nok nyhetens interesse og at det var høytid. For en god del av arbeiderne var savnet av slekt og venner og hjemlandet sterkest når det var jule- eller påskehøytid. Forsamlingshuset i Grytviken fungerte som kirke med benker, orgel og prekestol, men fordi det ikke var en ordent lig kirke ble en del av gudstjenesteritualet utelatt. Det fikk holde med kollekt, epistel, evangelium og preken med salmesang. «Det var rart at se med hvilken opmerksomhet de fulgte med», skrev presten som var enda mer fornøyd med oppmøtet 1. påskedag, «om end huset endnu ikke var helt fuldt». Det varmet også hjertet å høre de velkjente påskesalmene som «lød ret kraftig fra de haarde mandsstemmer». Det fantes tross alt «nogen god jordbund for arbeide».

Et uhyggelig intermesso

Om ettermiddagen skjærtorsdag 1912 reiste Kristen Løken til Prins Olav Harbour, en av de andre hvalfangststasjonene på Syd Georgia, sammen med legen i Grytviken og magistraten på øya, de britiske myndighetenes stedlige representant. Prins Olav Harbour lå cirka en tre timers sjøreise med hvalbåt fra Grytviken og i «Prinsehavna» lå det et flytende kokeri, et engelsk fabrikkskip som het Fl.k. «Restitution». Det hadde dødd en mann om bord og legen skulle obdusere liket for å finne dødsårsaken. Magistraten skulle registrere dødsfallet og presten skulle forrette ved begravelsen. Hvalbåten de reiste med, som var en cirka tretti meter lang dampdrevet hurtiggående båt, rullet «ikke saa litet», fortalte Kristen Løken og «da vi kom utpaa» frisknet sjøen til. Til å begynne med slo sjøen bare over baugen på båten, men snart begynte sjøen å skylle over hele dekket. Den unge presten sto hele tiden på kommandobroen og rett som det var slo sjøsprøyten opp på broen, men den «lille hvalbåten» lot seg ikke dupere av sjøen, den «boret sig gjennom bølgene». Kristen Løken trivdes godt med situasjonen. Sjøsyk ble han heller ikke og han hadde godt selskap i skytteren og styrmannen som serverte «gemytlig hvalprat».

Da hvalbåten rundet en odde, «saa vi flere hvalblaast ind under land», skrev hvalfangerpresten. Det var flere hval og hvalbåten fulgte etter den ene, «majestætisk saa vi hvalen rulle sig fremover i bølgegang i det det blaaste kraftig». Skytteren sto klar ved kanonen og på cirka 30 meters avstand falt skuddet. Det var en jakt «saa spændende som nogen jagt kan være», syntes presten. Hvalen boret seg ned i dypet og «løp linen ut», men den måtte opp igjen for å puste og «blaaste da blod». Skuddet hadde vært velplassert og «dødskampen blev derfor ikke lang».

Med hvalen slepende langs hvalbåtens side «gik vi nu videre i motvind», fortalte Kristen Løken, og han var glad da lysene fra landstasjonen i Prince Olav Harbour ble synlige i halvmørket. Ikke lenge etter var hvalbåten i smult farvann og presten, magistraten og legen gjorde seg klare til å gå om bord i det engelske fabrikkskipet «Restitution» hvor den døde befant seg. Skipet hadde opprinnelig vært et lastefartøy. Det var ombygd og hadde «en masse kokekjedler for spek og kjøt, guanofabrik, tanker for oljen, lysværk, beboelsesrum for mandskap og formand og bestyrer, kabys o.s.v.». Komforten om bord var ikke den aller beste, «vi fik dog hver vor «lugar»», skrev presten, men lukten fra kokeriet «hadde vi jo like indpaa os». Så gikk magistraten, legen og presten til køys.

Da de hadde spist frokost dagen etter ble først legen skysset i land. Han obduserte liket og fant ut at mannen var død av hjertelammelse. Det meste var ordnet til begravelsen som skulle være klokken halv tolv. «Men saa [inntråtte] en uhyggelig scene», som presten fikk overvære på nært hold. En full mann ba stuerten på Fl.k. «Restitution» om å få en dram, «hvad han selvsagt ikke fik». Den fulle mannen ga seg ikke, han var svært innpåsliten. Stuerten så seg nødt til å hente bestyreren og bestyrer Andersen prøvde «at faa ham ut med det gode», men det hjalp ikke. En engelsk kaptein fra et transportskip som lå i havnen kom for å hjelpe til med å få roet ned mannen. Han la armen rundt skulderen på ham og prøvde å geleide ham bort, men det hadde samme virkning som «naar man tirrer et vildt dyr». Den ustyrlige begynte «at slaa og skalle kapteinen». Han dyttet kapteinen over ende og begynte å sparke ham i hodet «saa blodet fløt ut av nesen paa ham». Alt gikk så fort at engelskmannen ikke fikk sukk for seg engang.

Så ble den rasende mannen overmannet og engelskmannen ble båret inn i bestyrerens lugar. Magistraten ga ordre om at mannen måtte bindes, men noe å binde med fantes ikke i umiddelbar nærhet. «Er der ingen av dem der kjender manden der kan ta ham med forut?», skrek en av de tilstedeværende. De som holdt ham slapp taket et lite øyeblikk og mannen kom seg på beina igjen, han slet seg løs og sprang ut, han sprang ut på en av hvalbåtene, slo styrmannen i ansiktet og løp videre bort til kanonen. Så dreide han kanonmunningen mot «Restitution», siktet på de som sto på dekk, og fyrte av. Harpunen var ladd og sprenggranaten påskrudd, men heldigvis var det ikke tennsast i «saa skudet klikket».

Det gjorde mannen bare enda mer rasende. Han sprang ut på en hval som lå og fløt, kastet seg i sjøen og la på svøm i det iskalde vannet. Han tok mål av stigen på «Restitution» og klarte å klatre opp. Det første han gjorde om bord var å slå til en av maskinistene. Etter prestens mening ble mannen «rent livsfarlig», men han rakk ikke å gjøre mer skade før han ble tatt i sikker forvaring. Den unge presten fra Norge var rystet, han hadde vært vitne til «et uhyggelig intermesso» på begravelsesdagen. Det var et «Guds under at ikke ogsaa manden gav mig en overhaling», skrev han. Da mannen hadde gått løs på den engelske kapteinen som lå på dørken, hadde Løken vært «like paa nippet til at springe ind paa manden» for å prøve å holde ham fast, men hadde ikke gjort det. Noen andre kraftige karer kom og holdt den krakilske mannen fast.

Bestyrer Andersen tok seg svært nær av det som hadde skjedd. Han var lei for «at noget saadant» skulle hende når presten, legen og magistraten var på besøk. Han beklaget opptrinnet «paa en sådan alvorsdag» og han beklaget at begravelsen måtte utsettes, «den blev paa grund av det passerte noget forsinket». Men det ble en høytidsstemt og fin begravelse. I bitende vind med litt snøfokk «blev salmerne sunget og jordfæstelsen foretat».

Arbeidskameratene hadde pyntet seg og de hadde gått oppover en liten bakkestrekning for å komme til den åpne graven. Graven lå på en liten haug med tett tussokgress, en grønn og frodig gresstype det fantes mye av på Syd Georgia. Kisten var pyntet med det engelske flagget og en av hvalskytterne ga den døde en siste hilsen fra seg selv og arbeidskameratene. Etter den alvorlige og enkle, men gripende begravelsen «begav saa enhver sig stilfærdig ombord igjen». Den døde etterlot seg kone og tre barn og «der blev satt igang en indsamling til dem og der kom ind meget».

På vei hjem til Grytviken dagen etter fikk Kristen Løken god tid til å fordøye alle inntrykkene fra oppholdet i Prince Olav Harbour og hjemturen med hvalbåten ble adskillig mer behagelig enn reisen til hvalfangststasjonen to dager tidligere. Vinden hadde stilnet av og været hadde klarnet opp. Den hurtigående dampbåten gled stilt gjennom sjøen mens månen lyste på himmelen. Det var en vakker kveld. Kristen Løken beundret de snø- og iskledde fjelltoppene som i majestetisk ro hevet seg opp til nesten 3000 meters høyde. I måneskinnet fikk de et eventyrlig skjær over seg. «Det var riktig en aften», da man i ro kunne tenke over «de mange nye indtryk fra det brogede hvalfangerliv» og så bli klar over «både de lyse og mørke sider ved livet her nede». Det synes som om den unge presten mente at de mørke sidene langt fra overskygget de lyse. I etterkant av besøket i Prince Olav Harbour skrev han at han ikke angret på at han hadde reist til Syd Georgia. I det store og hele tegnet oppholdet til å bli bedre enn han hadde forventet. Vanskeligheter og skuffelser ville det nok bli, men slike situasjoner var han forberedt på å takle.

Tyfusepedemi

I første halvdel av juli 1912 fortalte Kristen Løken om flere sykdomstilfeller enn normalt på Syd Georgia. Noe sykdom og en del skader på grunn av arbeidsuhell hørte til dagens ordenblant hvalfangerne, men nå var det noe ekstraordinært på gang. «De sidste sykdomstilfælder vi har hat hernede er nu sikkert konstanteret at være tyfus», skrev presten. Det dreide seg om ni sikre tilfeller av tyfus, ett sikkert tilfelle av lungetuberkulose og to sterke tilfeller av bronkitt som muligens kunne være lungetuberkulose. Den faste legen i Grytviken var heller ikke helt frisk og han hadde ikke «paa nogen tid været i barakkene». Han hadde «mistet saa helt folkenes tillit» og for å bøte på situasjonen ble den fungerende legen i Husvik Harbour, stud. med. Løveid, hentet regelmessig. Løveid var en «overmaate dygtig og tiltalende ung mand», han var både «uforfærdet og tillitvækk- ende» og han tok seg godt av de sengeliggende arbeiderne som lå stuet sammen på et brakkerom den første tiden. Senere ble de overført til «Hospitalet», som ikke var blitt brukt i løpet av den subantarktiske vinteren fordi veggene var for tynne.

I månedskiftet juli/august hadde antall tyfuspasienter steget til nitten personer. Situasjonen var alarmerende. Hittil var bare én person død av tyfus, men bakeren i Grytviken kunne raskt få følge av flere. Med tuberkuløse lunger ble bakeren et lett offer for den epidemiske sykdommen. Kristen Løken hadde aldri sett et menneske «ta saa fort av paa faa dage». Den syke lå og fantaserte mesteparten av tiden de siste dagene og han hadde bare noen sporadiske klare øyeblikk. Han kunne ikke snakke lenger, men det «lot til at han forstod hvad jeg sa», skrev presten som aldri tidligere hadde sittet ved siden av en pasient som sovnet inn. Ved de «3 forrige dødsfald» i Grytviken hadde han ikke «været til stede i selve dødsøieblikket». Bakeren som sovnet rolig inn uten noen form for dødskamp hadde ikke vært blant de som «lot sig se ved gudstjenesterne», men Kristen Løken hadde en fornemmelse av at bakeren likevel hadde vært «søkende paa sit vis».

Under tyfusepidemien trengte Løveid «en haandlanger», og for den unge teologen hadde det vært «en glæde at fungere som saadan». Noen av pasientene hadde liggesår som måtte forbindes og stelles, og de fikk godt stell av presten og to sykepassere som var «forbausende flinke» til tross for at «de ingen utdannelse hadde». Alle arbeidet hele tiden med doktorforkle på seg og hendene ble grundig vasket med såpe etter hvert sykebesøk. «Naar jeg er paa sykehuset iaktar jeg de almindelige forsigtighedsregler», fortalte Løveids «håndlanger», som ikke hadde noe imot å utføre praktisk omsorgsarbeid. Under epidemien hadde det rett og slett vært «en tilfredstillelse at faa være litt til nytte». Det hadde vært et «herlig arbeide at søke at bringe patienterne nogen hjælp baade aandelig og legemlig». Til å begynne med syntes ikke Kristen Løken at det var noe særlig «appetitelig arbeide», men han ble snart vant til det: «min dont har været at skifte hud paa liggesaarene», for å si det med prestens egne ord.

Midt i august syntes tyfusepidemien å være på retur, «dog [hadde] den atter krævet to menneskeliv» i tillegg til bakeren i Grytviken. To menn døde med så få dagers mellomrom at de ble begravd samme dag. For den unge presten, og sikkert for mange med ham, ble begravelsene «en enestaaende gripende sørgehøitidlighet» og på søndagsgudstjenesten etter begravelsesdagen gledet han seg over «at kirkesøkningen var øket noget». Dagene hadde noe alvorsfylt over seg. Nærværet av døden virket på sinnene. Tyfusepidemien kunne ha rammet flere hardere enn den gjorde.

Ny kirke i Grytviken

Prestens foredrag ble avlyst under tyfusepidemien, men søndagspreknene sine holdt han og «det er mig en glæde at se», skrev han, «at den faste stok [møtte] fram» og at den hadde vokst litt i det siste. Som nevnt tidligere ble Kristen Løken ansatt som både prest og foredragsholder, men det var prestegjerningen som lå hans hjerte nærmest, «i det hele har jeg mere glæde av mit arbeide som prest end av mit arbeide som foredragsholder», skrev han i et av brevene sine. Han fortalte også at bestyreren på hvalfangststasjonen i Grytviken hadde planer om å bygge en ordentlig kirke, «en liten pen kirke til en 6 a 7000 kr. med en liten kirkeklokke i».

Den påtenkte kirken ville uten tvil fylle et behov. Kristen Løken hadde lenge følt savnet av et «ordentlig lokale» og han hadde mer enn en gang følt savnet av en kirkeklokke. Det klang ikke i klokker når de kirkesøkende hvalfangerne møtte opp til gudstjeneste og det var «unegtelig et skaar i søndagsstemningen». Man måtte foreløpig ta til takke med et «gudshus» som bare var et «tyndt bordhus». Til tross for ovnsfyring måtte presten beholde ytterfrakken på når han holdt preken, og hvis det hadde vært snøstorm om natten føyk snøen inn på loftet og «den [smeltet] da gjerne av ovnsvarmen og saa [dryppet] det fra taket under hele gudstjenesten». Noen ganger ble det små dammer på gulvet ved siden av talerstolen og hvis det var sterk storm knaket det «undertiden slik i hele huset» at det var vanskelig å høre «mands mål». Aller helst så Kristen Løken at kirken ble bygd før han forlot Syd Georgia: «bare jeg nu kunde se kirken reist og faa høre klokken lyde, før jeg reiser herfra!», skrev han, og det skulle vise seg at det ble som han håpet. Kirken ble reist før han sluttet som prest på Syd Georgia, og bestyreren i Grytviken, C.A. Larsen, valgte å sende presten hjem til Norge for å utføre ærend i forbindelse med kjøp av kirke.

Kristen Løken reiste fra Grytviken med S/S «Ocean» i juni 1913, og under overfarten fortalte han om stjernehimmelen som begynte «at anta et noget mere hjemlig utseende» etter hvert som dagene gikk. Månen sto ikke lenger på hodet, den hadde «kommet paa benene igjen». Han fortalte også om gudstjenester han hadde holdt for mannskapet om bord og om godt reisefølge. Det vanket «adskillige sjøhistorier og skipperskrøner», enkelte av dem var «litt saftige» med en smak av salt sjøsprøyt men de «[gikk] ned allikevel». Kristen Løken likte seg godt om bord i «Ocean». Det var mye friere enn på en vanlig passasjerdamper. «vi [gikk] jo klædt som vi [ville]», fortalte presten, som for det meste hadde gått i «et par lærretsbukser, skjorte og turnsko».

S/S «Ocean» la til kai i Larvik i begynnelsen av juli 1913 og Kristen Løken dro så fort han kunne østover med toget. Med garantier og anvisninger i lommen ventet nye oppgaver på presten. Garantiene og anvisningene hadde han fått av bestyreren i Grytviken, Carl Anton Larsen. Det var mye han måtte ordne. Han kontaktet Nauen klokkestøperi i Tønsberg som skulle levere kirkeklokker, og han skulle møte representanter for Strømmen Trævarefabrik i Akershus som leverte den prefabrikerte kirken, som kom til å bli et imponerende bygg med kompliserte detaljer, forsiringer og utskjæringer. Det var «håndverk som skulle være en kirke verdig».

I siste halvdel av september 1913, dro S/S «Ocean» fra Larvik. Og turen over Nordsjøen og videre mot Biskaya gikk godt uten særlig mye sjøgang. Kristen Løken både sov og spiste godt og mens skipet befant seg ved «de kapverdiske øer» fortalte han om de tre gudstjenestene han hadde rukket å holde om bord og det var hyggelig «at se hvor flinke gutterne [var] til at møte op». Skipet hadde vært seksten døgn i sjøen og med «ca. 24 dage til fra St. Vincent, saa maa vi vel næsten være fremme paa Syd Georgia», skrev han.

Kristen Løken må ha skrevet til foreldrene sine om innvielsen av den nye kirken i Grytviken julen 1913, men det fins ikke brev i den private brevsamlingen som tar for seg byggingen og innvielsen av kirken. I boka Hvalfangerkirken – fangst, tro og dristighet på Syd-Georgia, er derimot disse begivenhetene viet stor oppmerksomhet. Svein Einar Hansen skriver utførlig om innvielsesfesten for den nye kirken i Grytviken julen 1913. Forfatteren skriver at innvielsesfesten i kirken var en stor dag for hvalfangerpresten. Normalt skulle det være flere prester til stede ved kirkeinnvielser, men fordi presten på forhånd hadde søkt biskopen i Kristiania om å gjøre tillempninger i alterbokens innvielsesrituale, var alt i sin skjønneste orden.

Prest og kulturformidler

Hvalfangerne trengte ikke «religiøst prat», heller ikke «filosofiske overveielser og fine tankebygninger», skrev Kristen Løken allerede i april 1912. Det de trengte var «kraftig mandig kristendom». Hvis de ikke ble «utstyret med en god del karakterstyrke» og god ballast i livet, ville det lett «gaa dem galt». Særlig i store havnebyer som Buenos Aires ble de utsatt for farer og fristelser. I følge hvalfangerpresten ble det gjort alt for lite for sjøfolk. Rederiene gjorde lite eller ingenting og sjømannsmisjonen nådde heller ikke ut til alle. Men «paa et saadant sted som her» var det ikke «saa særlig farlig for dem». Annerledes ble det når de kom til en havneby med penger i lommene etter «en tids hardt arbeide» for å nyte livet. Her skrev presten – nyte livet og ha det litt moro – i anførselstegn. Men hvis arbeiderne lot seg danne og oppdra av en prest og fikk sunne holdninger og endret verdisyn, ville de skikke seg vel i syndefulle havner. På samme måte som anleggsarbeidere var hvalfangerne løsrevet «fra ethvert forhold til kirke og kristendom» og det skulle «ihærdig og utholdende arbeide til» for å utrette noe blant «disse mennesker til deres eget gavn».

«Jeg fristes ogsaa somme tider til at gaa træt», la han til, men hver søndag bragte ham «liksom ny opmuntring og nyt mot», både når han så «de gamle kjendte ansigter igjen» og når han så en del nye blant de trofaste i hvalfangermenigheten. Det var om å gjøre å bli personlig kjent med hver enkelt, «nogen massepaavirkning maa man til en begyndelse ikke gjøre sig store forhaabninger om». Han hadde likevel tro på at arbeidet hans ikke hadde vært forgjeves og han hadde godt håp om at «det fortsatte arbeide [måtte] lykkes», til tross for at det åndelige arbeidet i «disse hvalbesmittede, litt materialistiske omgivelser» var nokså lite påaktet. Han måtte innse at folk først og fremst var opptatt av å prate om hval og fangst og at de hadde reist til Syd Georgia for å tjene penger.

Det var «intet lett arbeide at være prest for hvalfangerne», men Kristen Løken hadde likevel «hat mange feststunder hernede», særlig i forbindelse med høytider. 1. pinsedag 1913 hadde han gledet seg over en «talrigt besøkt» gudstjeneste. Han ble også glad de gangene noen av arbeiderne ved hvalfangststasjonen i New Fortuna Bay hadde gått over fjellet og rodd den en og en halv times lange roturen over fjorden for å komme til søndagsgudstjeneste i «hovedsognet» i Grytviken. På stasjonen i New Fortuna Bay hadde det også hendt at alle møtte opp når presten kom for å holde gudstjeneste. Det var kanskje ikke så rart, «et besøk utenfra [var] jo en hel begivenhet» for de femten mennene som «laa slik isoleret hele vinteren».
Hvalfangerne fikk også anledning til å høre noen av Kristen Løkens foredrag. Den unge presten forsømte slett ikke sine plikter som kulturformidler og «kulturarrangør» selv om det var prestegjerningen han likte best, og han holdt foredrag eller arrangerte kulturkvelder mer eller mindre jevnlig. Noen ganger var oppmøtet bra, andre ganger ikke. «Det [viste] sig vanskelig at samle arbeiderne om hverdagsaftnerne», skrev han i et brev midt i oktober 1912.26 Når arbeidsdagen var slutt var arbeiderne slitne og «da deres interesse paa forhaand ikke [lå] særlig høit» skulle det mye til for å få dem til å komme.

I april 1912 hadde han holdt «oplæsningsaften» og et foredrag om «ungdomstidens betydning for det senere liv», begge med god oppslutning. Presten hadde også vært en pådriver i arbeidet med å holde liv i sangforeningen i Grytviken. Selv spilte han fløyte i en kvartett som mer enn gjerne underholdt på kulturkveldene. En kveld i februar 1913 hadde kvartetten, med en besetning bestående av mandolin, fele, orgel og fløyte, spilt noen melodier etter at presten hadde avsluttet foredraget «Træk av den franske revolusjon». Oppmøtet hadde vært bra.

Etter å ha vært på Syd Georgia i cirka trekvart år beklaget Kristen Løken seg over vanskeligheter med å vedlikeholde den kulturelle aktiviteten på øya. Når han hadde fått noe i gang og «faaet nogen interesserte folk til at delta i et eller andet», forlot de øya og «saa maatte arbeidet begynde fra nyt av».

Men han ga aldri opp. Det hendte også at det gikk litt trått med den unge prestens selvstudier. I ledige stunder satte han seg til med teologisk eller sosialøkonomisk faglitteratur. Hvor mye ledig tid presten hadde til faglig påfyll varierte veldig. «Ved siden av mit arbeide faar jeg jo adskillig tid til studier», skrev Kristen Løken i oktober 1912, «det er særlig socialøkonomien jeg har slaaet mig paa». Han leste både i «Aschehougs vidløftige værk» og i «Morgenstiernes kortfattede fremstilling». Han fant mye interessant i bøkene, «interessante ting at fæste sig ved» som kunne komme godt med for en prest. «Teologien sysler jeg jo ogsaa litt med», la han til, «leilighetsvis ialdefald». Han hadde «nok at bestille», forsikret han foreldrene sine, og behøvde slett ikke «at være ørkesløs».

Det spørs om ikke hvalfangstbestyrer Carl Anton Larsens utgaver av Aftenposten, som kom i pakker når det var skipsanløp, fristet mer enn faglitteraturen når presten var sliten eller rastløs. Selv fikk han noen ganger tilsendt pakker av Morgenbladet, samt annet lesestoff. Skipsanløpene til Grytviken var sjeldne og gleden desto større når det endelig kom post. Posten var «et pust fra utenverdenen som virket oplivende, dobbelt oplivende» fordi den kom så sjelden. Med dampskipet «Cachelot», som la til kai i Grytviken i første halvdel av april 1912, kom det brev samt fire pakker av Morgenbladet fra en av prestens brødre og en pakke fra Lutherstiftelsen med nummer av «Fra kirke og kultur», «Lutherske kirketidende», «Samtiden», «Norsk kirkeblad», «Bymisionæren» og «Den unges ven».

Hjemreise

På forsommeren 1914 var den toårige kontraktsperioden i ferd med å løpe ut og Kristen Løken gledet seg veldig til å reise hjem til Norge. Han ville forlate Syd Georgia «med den glædelige overbevisning» om at arbeidet ikke hadde vært forgjeves. Men det var «intet lett arbeide at være prest for hvalfangerne» og etterfølgeren, Frithjof Zwilgmeyer, kunne nok trenge noen gode råd på veien. «Den nye mand» kom til Syd Georgia med S/S «Ocean» allerede 14. mai 1914, mye tidligere enn forventet. Kristen Løken hadde ikke trodd at Frithjof Zwilgmeyer skulle komme før det ble høst og ny fangstsesong. Desto bedre var det at han kom nå slik at Syd Georgia slapp å være uten prest gjennom den subantarktiske vinteren.

Den nye hvalfangerpresten var «ung og uforfærdet», med godt humør og med godt lag til å snakke med folk og godt var det, for «hans unge kræfter» kom nok til å bli satt på en «svær prøve». Den nyankomne var uerfaren, hadde ikke fullført teologistudiet sitt, og var ikke ferdig utdannet prest. Han hadde to og et halvt år igjen før han kunne avlegge embetseksamen og kunne egentlig ikke utføre «minesterielle forretninger», men en begravelse en gang i blant og en jordpåkastelse trodde den avtroppende presten at han kunne foreta «uten større samvittighetsskrupler». S/S «Ocean» med den avtroppende presten om bord hadde bare hatt «styggeveir første uke» etter at den forlot Syd Georgia. Ellers hadde reisen gått greit, fortalte han i et brev mens skipet lå ved kai i Devonshire i England i juli 1914.31 «Hvis vi ikke faar for meget stamp i Nordsjøen» fortsatte han, «kan vi gjøre regning paa at være i Larvik mandag den 13.». Varmen i tropene hadde heller ikke vært så sjenerende som sist gang presten passerte ekvator. Værforholdene i Nordsjøen må også ha vært gunstige.

Skipet ankom søndag den 12. juli 1914 tidlig om morgenen, nesten et døgn før forventet og «det var en fest at se Norge igjen», skrev ex-hvalfangerpresten som «kjendte skogduften langt til havs». Vel inne i Hølen ved Larvik gikk presten i land og fikk skyss inn til byen. Han var storfornøyd med å være tilbake på norsk jord: «det er nu intet land i verden som Norge allikevel da!». Få timer senere overvar han søndagsgudstjenesten i Larvik kirke og det ble en «festgudstjeneste for mig», skrev hedmarkingen som ikke hadde hatt anledning til å høre en preken i en norsk kirke på nesten et år.

Epilog

Kristen Løken dro til Oslo for å orientere seg «m.h.t. ledige stillinger», og før året var omme hadde han fått jobb som kapellan i Fagerborg menighet i hovedstaden. Frithjof Zwilgmeyer ble værende på Syd Georgia fra 1914 til 1916, men han gjorde ikke ferdig teologistudiet. Han reiste til Sveits hvor han tok ingeniørutdanning. I nærmere ti år etter at Frithjof Zwilgmeyer forlot øya var hvalfangerne uten prest. Midt på 1920-tallet kom spørsmålet om prestetjeneste opp på nytt og i regi av Den Norske Sjømannsmisjon ble presteholdet tatt opp igjen.

Fredrik Knudsen fra Porsgrunn ble oppnevnt som prest og han oppholdt seg på Syd Georgia drøyt et års tid. 20. mai 1926 vedtok Hvalfangerforeningens styre at presteholdet skulle opphøre, men i 1929 kom den populære «fotballpresten» Sverre Eika til Syd Georgia og det var Den Norske Sjømannsmisjonen som dekket lønnsutgiftene. Han ble der i to sesonger og ble den siste hvalfangerpresten på Syd Georgia.

Tekst: Jørund Falnes, artikkelen  sto på trykk i Sandefjordmuseenes årbok 2000-2001.

pdf-iconFor referanser, last ned artikkelen «Dette er altså min menighet». Kristen Løkens prestegjerning på Syd Georgia 1912-14 her.