Annekteringen av Bouvetøya

Bouvet-øya, kart


En av Lars Christensen støttespillere i de polare spørsmål var Bjarne Aagaard (1873-1956). Christensen hadde gitt Aagaard i oppdrag å skrive om fangst og forskning i Sydishavet og han fikk i den forbindelse vide fullmakter til å kjøpe inn polar- og hvalfangstlitteratur. Aagaard hadde utstrakt kontakt med en brukthandel i London.

Ved en anledning kjøpte han for 5 shilling et admiralitetskart fra 1839, utstedt som følge av en parlamentarisk resolusjon til James Clarc Ross’ ekspedisjon til Antarktis 1839-1843. Kartet hadde tilhørt Sir Joseph Dalton som deltok på Ross’ ekspedisjon. På kartet var Bouvetøya slett ikke anmerket som britisk. Tvert om sto det et spørsmålstegn ved navnet som indikerte at man var usikker på øyas eksistens – 14 år etter at Norris angivelig skulle ha okkupert den.

Christensens interesse for Bouvetøya må ses i lys av hvalfangsten.

For det første ville øya gi de flytende kokeriene hans et nødvendig landbasert støttepunkt. Dertil ville den gi tilgang til nye fangstfelt utenfor Falklandssektoren og dermed også uavhengighet fra britisk overhøyhet.

På en imperiekonferanse i London 1926 hadde britene fattet et prinsippvedtak, en resolusjon som kunne tolkes dit hen at de siktet mot en annektering av hele sydpolskontinentet.

Den norske annekteringen av Bouvetøya 1. desember 1927 gikk følgelig ikke upåaktet hen. Selv om øya var oppdaget av en franskmann i 1729 ble den i 1825 besøkt av den britiske kaptein Norris som hevdet at det var snakk om to øyer. Colonial Office oppfattet den følgelig som britisk og hadde allerede tilkjent hvalfangstrederiet Johan Rasmussen & Co enerett til å utnytte øya til hvalfangst, noe det norske Utenriksdepartementet var ukjent med.

Den endrede britiske holdningen til annekteringen av Bouvetøya må ses i lys av overgangen til pelagisk fangst. Det skjedde svært fort, nesten i løpet av en eneste sesong, 1927/28. Siden hvalfangsten var i ferd med å forflytte seg til det åpne hav kunne britene vanskelig gjøre sin politiske dominans gjeldende. I disse havområdene var Norge den eneste nasjonen som kunne konkurrere med britene om hvalen – ingen andre nasjoner hadde på dette tidspunkt pelagiske ekspedisjoner i Antarktis.

I denne situasjonen, for å få beholde Bouvetøya, forpliktet Norge seg til å respektere britiske vedtak på Imperiekonferansen i 1926 og til å regulere hvalfangsten. Dette førte til den norske hvalloven av 1929, som kom til å danne mønster for Genève-konvensjon av 24. september 1931 og derigjennom påvirket senere internasjonale avtaler om hvalfangstregulering. Slik sett fikk annekteringen av Bouvetøya stor betydning innflytelse på hvalfangsten videre.

Ved lov av 27. februar 1930 ble annekteringen av Bouvetøya stadfestet med status som norsk biland. Øya ligger nord for det området som reguleres av Antarktistraktaten, og er derfor uomtvistelig norsk. Den 17. desember 1971 ble det vedtatt fredningsbestemmelser som naturreservat.

Også annekteringene av Peter I’s øy i 1929 og Dronning Maud Land i 1939 var resultatet av Christensens virksomhet.

Tekst: Jan Erik Ringstad, Hvalfangstmuseet

gc+VESTFOLD-Icon-ONLY-Norvegia

Fra Norvegiaekspedisjonen til Bouvetøya 1927. Hvalfangstmuseets fotoarkiv

Fra Norvegiaekspedisjonen til Bouvetøya 1927. Hvalfangstmuseets fotoarkiv

gc+VESTFOLDARKIVET-1927